Fredskultur : utopi eller sikkerhetspolitisk alternativ?

Verden hadde noen mulighetenes år mellom Murens fall i 1989 og angrepene på Twin Towers i New York i 2001. Militærutgiftene falt og folk begynte å håpe på at endelig skulle politiske og økonomiske ressurser kunne brukes til velferd isteden for krigsferd. UNESCO utviklet et globalt program for fredskultur som fikk bred og entusiastisk oppslutning. Enkeltpersoner, organisasjoner, institusjoner og land bidro til utviklingen av fredskulturvisjonen og hentet inspirasjon, fellesskapsfølelse og ny energi. FN satte håpefullt og visjonært fredskultur som overskrift på inngangen til det nye tusenåret. Men krigen mot terror endret alt. Også Norge ble med på kriger i land vi ikke hadde noe utestående med. Igjen ble det skapt frykt, fiendebilder og mistenksomhet. Millioner av mennesker er nå på flukt fra krig og nød. Klima og miljøkrisen truer både menneskeheten og planeten. En verdensomspennende pandemi har skapt ytterligere fattigdom, vold mot kvinner og sosial uro. Krigen i Ukraina har brakt krigens forferdelighet enda nærmere oss. Kan det føre til avsky for all krig, for krig som alternativ? Kan fredskulturvisjonen og erfaring­ene hjelpe oss å stå imot en dominerende og desperat tro på at våpen, stadig flere, stadig mer dødelige, muligens altutslettende, er nødvendig for å bygge fred og rettferdighet? Er tiden inne for erkjennelse av at det kun er gjennom nedrustning og avspenning at vi kan klare å løse de økologiske og sosiale utfordringene vi står overfor; at vi verken har tid eller råd til å tape flere muligheter; at vi må være løsningsorientert og prioritere samarbeid og fred over alt annet? Denne boka er et bidrag til å styrke verdens skjøre fredsarkitektur og gir forslag til hvordan fredskultur kan bygges gjennom utdanning, diplomati, dialog, demokrati, rettferdighet, likestilling, kunst, kultur og sunt folkevett.